Definisjonen på symptomløs omløping er at dyrene skal ha vært inseminert eller paret med normalt fruktbar okse tre eller flere ganger. I tillegg skal dyra ha vist normal brunst med normale brunstintervaller, det vil si at de skal ha mellom 18 og 24 dagers syklus. Det skal ikke ha vært påvist unormale forhold i kjønnsorganene ved vanlig undersøkelse. Til tross for at ikke noe unormalt er påvist blir dyra likevel ikke drektige.
Det er to forklaringer på dette. Enten har det skjedd en svikt i befruktingsprosessen der et egg og en sædcelle skal smelte sammen. Eller så har befruktning skjedd, men embryoet (det befruktede egget) har dødd.
Dersom embryoet dør før det er blitt 17-18 dager gammelt vil kviga eller kua vise ny brunst til forventet tid. Dersom embryoet dør etter at det er ca 18 dager gammelt vil kua vise forsinket brunst. I det siste tilfellet er det ikke snakk om symptomløs omløping.
Årsakene til symptomløs omløping er tildels uklare og i halvparten av tilfellene vil en ikke finne noen direkte årsak. I det følgende skal de årsaksforholdene man kjenner til belyses.
Arvelige årsaker
I en kupopulasjon vil det alltid være ca 7-8 prosent av dyrene som ikke er blitt drektige etter tre inseminasjoner. Dette er de symptomløse omløperne. Man kan si at naturen gjør en naturlig seleksjon av individer som ikke har livets rett. Når disse individene eller embryoene har feil i arvematerialet, er det gunstig med seleksjon. Det kan være tilfeller av kromosomfeil, noe som blant annet var tilfellet med en gammel okse som het Storm Kvakkestad. Døtrene til denne oksen hadde dårlig fruktbarhet. I dag blir alle okser testet for denne kromosomfeilen.
Det kan også være snakk om andre arvelige defekter og også arvelige disposisjoner. I noen tilfeller kan slike disposisjoner være vanskelige å påvise. Man skal være klar over at innavl ofte fører til arvelige defekter som gjerne gir seg utslag i redusert fruktbarhet.
Faktorer ved inseminasjonen
I Norge har fruktbarhet vært en viktig del av avlsmålet ved utvelgelse av seminokser. På denne måten har man på naturlig vis valgt bort de med dårlig fruktbarhet, og dermed i stor grad eliminert eventuelle arvelige defekter.
Likeledes vil kvaliteten på sæden være godt kontrollert ved seminstasjonene. Sæden skal derfor ikke være noen årsak til symptomløs omløping, heller ikke i henhold til definisjonen. Det er likevel grunn til å minne om sædkvalitet og dårlig hanndyrfruktbarhet som en mulig årsak ved naturlig paring. I så fall har man gjerne et besetningsproblem.
Teknisk utførelse av inseminasjonen inkludert tining av sæd skal ikke utelukkes som årsak, men dette forekommer svært sjelden. En mer vanlig årsak er svikt i brunstobservasjonen og valg av feil inseminasjonstidspunkt. Det kan være snakk om at det brukes for liten tid til brunstobservasjon, at røkteren er urutinert eller at vedkommende ikke har nok kunnskap om brunst og inseminasjon.
Dersom inseminasjon systematisk bestilles for tidlig eller for sent i forhold til eggløsning, kan det resultere i mange omløp. Når eggløsning finner sted, ca ett døgn etter brunst, skal spermiene være på plass i egglederne.
Dersom inseminasjon har skjedd for tidlig, vil spermiene være «gamle» når eggløsning skjer. Har inseminasjonen skjedd for sent, vil egget være «gammelt» før spermiene når fram. Befruktning kan likevel skje, både med gamle spermier og gamle egg, men det befruktede egget dør gjerne få dager etter befruktning. Resultatet er i så fall omløp.
Svikt i eggstokkfunksjonen
Eggstokkfunksjonen kan være påvirket av infeksjoner. Disse kan for eksempel ha kommet etter kalving. Like vanlig er sammenvoksninger mellom eggstokken og eggledertrakta. Disse kan oppstå etter infeksjoner eller etter hardhendt undersøkelse/behandling av eggstokkene. Det er derfor ikke lenger anbefalt at veterinærene klemmer cyster eller gule legemer slik det tidligere ble gjort. Det fins dessuten andre og bedre behandlingsmetoder i dag. En grundig undersøkelse vil kunne avsløre slike tilstander som nevnt her.
Forsinket eller manglende eggløsning er en vesentlig årsak til symptomløs omløping. Eggblæren brister ikke når den skal, og egget frigjøres ikke mens det ennå er befruktningsdyktig. Årsakene til dette er noe uklare. Mange hevder at mangelfull fôring, særlig om vinteren, kan medvirke. Videre er det antatt at det er arvelige disposisjoner i enkelte linjer. Diagnosen kan stilles ved å undersøke om eggblæren har sprukket ca 2 døgn etter inseminasjon.
Ugunstige forhold i børen
Et godt miljø i børen er nødvendig både for spermiene under transport til egglederne og for det befruktede egget når det når børen 5-6 dager etter befruktning. Flere undersøkelser tyder på at tidlig fosterdød ofte skjer på dette tidspunktet, og at miljøet i børen er en kritisk faktor i embryoutviklingen. Infeksjoner i børen kan være årsak til symptomløs omløping. Sjøl om det ikke er tegn på børbetennelse i form av flytninger, kan en liten infeksjon være nok til at embryoet går til grunne.
Det er helt vanlig forekommende bakterier som ofte forårsaker infeksjon. Dersom infeksjon er påvist kan behandling iverksettes.
Børmiljøet kan også være dårlig av andre årsaker. Det kan være alvorlige fôringsfeil, for eksempel vitamin- og mineralmangler, eller underfôring. Det synes som om frekvensen av tidlig fosterdød på grunn av dårlig miljø i børen er høyere hos eldre kyr.
Miljøfaktorer
Høy temperatur og høy luftfuktighet er angitt som årsak til symptomløs omløping. Disse faktorene spiller neppe noen rolle i Norge hvor klimaet ikke er ekstremt hva gjelder de nevnte forhold.
Derimot kan fôringsforhold ha større betydning hos oss, noe som allerede er nevnt. Særlig underfôring med energi, og også proteiner, forekommer hos oss og kan gi omløpsproblemer sjøl om brunsten er normal. Det samme gjelder ved betydelig overfôring, særlig av proteiner.
Oppstallingsforholdene har også betydning. Særlig vil dårlig lys i fjøset virke uheldig, men også andre uheldige forhold ved oppstallingen er av betydning. Det er helt klart at mosjon virker gunstig og reduserer problemene med omløping.
Behandling
Årsakene til symptomløs omløping er mange og eventuell behandling må tilpasses årsaken. I mange tilfeller er det faktorer utenfor dyret som må rettes på. Er det mistanke om arvelige disposisjoner er kanskje den beste behandling å ta dyret det gjelder ut av avlen.
