Begrepet brunstmangel brukes i vid forstand både om tilstander der brunsten virkelig uteblir og mer uspesifikt om stille brunst og korte brunster. I det følgende skal de ulike tilstander omtales og mulige årsaksforhold til brunstmangel beskrives.
Ingen syklisk eggstokkfunsjon
Når eggstokkene ikke har syklisk funksjon, skjer ingen eggløsning og dyra det gjelder har reell brunstmangel. Det er mange tilstander som kan forårsake dette. De viktigste skal omtales, men ingen av dem er svært vanlige.
Utviklingsfeil
Flere typer utviklingsfeil fører til at kviger er sterile og ikke viser brunst. Freemartin-kviger har i fosterlivet vært tvilling med en oksekalv, og påvirkning fra oksens kjønnshormoner har ført til at eggstokkene til kviga ikke er normale.
Andre sterile kviger kan ha underutviklede eller helt mangle eggstokker.
Kviger med underutviklede eggstokker kan i noen tilfeller vise brunst selv om de er sterile. Det kan være arvelige disposisjoner som gir slike utviklingsfeil, og man har sett relativt hyppig forekomst hos enkelte raser. Flere typer kromosomfeil gir nedsatt fruktbarhet, men ikke nødvendigvis brunstmangel.
Alle seminokser gjennomgår kromosomanalyse før de brukes i avl for å unngå spredning av gener som gir nedsatt fruktbarhet. De fleste nevnte tilstander diagnostiseres lett ved undersøkelse av kjønnsorganene.
Eggstokkene kan være inaktive for senere å få normal funksjon. I den inaktive perioden vokser det ikke fram eggblærer, og brunst uteblir. Dette kan ses hos kviger med forsinket kjønnsmodning. Videre kan det ses hos kyr flere uker etter kalving, særlig hos førstegangskalvere.
Kviger og kyr som har hatt normal eggstokkaktivitet kan også periodevis gå over i en inaktiv tilstand.
Både arv og miljøfaktorer kan være årsaker til at eggstokkene ikke fungerer normalt. Lite lys, særlig i vinterhalvåret, er disponerende faktor, spesielt hos kviger.
Like viktig er underfôring av energi, proteiner, vitaminer og mineraler i de første tre månedene etter kalving. Alvorlig sjukdom og mistrivsel kan også føre til at eggstokkene ikke er aktive.
Tilstanden oppdages lett når veterinæren undersøker dyret, og behandlingen består i å rette opp de forholdene som virker inn. Det kan ta flere uker før eggstokkene igjen blir aktive.
Sjukdom i børen
Alvorlig børbetennelse og tilstander der det fins et dødt foster i børen fører ofte til at kua ikke viser brunst. Årsaken til dette er at børveggen ikke produserer det hormonet som bryter ned det gule legemet på eggstokken. Så lenge det fins et aktivt gult legeme på eggstokken kommer ikke kua i brunst. Veterinæren vil lett kunne stille diagnosen og foreta nødvendig behandling. Hvor vidt behandlingen fører til brunst og mulighet for ny drektighet, avhenger av årsaken, og prognosen for drektighet er ofte sterkt redusert.
Svulster
Svulster på eggstokkene forekommer sjeldent. Selv om svulsten ikke er ondartet, vil den føre til at kviga eller kua ikke viser brunst og heller ikke kan bli drektig. Operativ behandling vil sjelden være aktuelt.
Drektighet
Man skal ikke glemme drektighet som en mulig årsak til brunstmangel. Det er viktig å undersøke om kviga eller kua kan ha vært bedekt av okse, eller om den kan ha vært inseminert på et tidligere tidspunkt.
Eggstokkcyster
Eggstokkcyster er en svært vanlig årsak til at kua ikke har brunstsyklus. Les mer om eggstokkcyster her!
Syklisk eggstokkfunksjon – stille eller svak brunst
I svært mange tilfeller har dyr som blir registrert med brunstmangel normal eggstokkfunksjon. Det vil si at det skjer normal eggløsning og at dyret kan bli drektig ved inseminering til rett tid. Problemet er at dyret ikke viser brunsttegn, eller at disse tegnene er så svake at de ikke oppdages. Stille eller svak brunst har samme årsak og omtales under ett.
Miljømessige forhold
Det er i stor grad individuelle variasjoner når det gjelder brunststyrke. Årsaken til dette kan være miljømessige forhold for det enkelte dyr. Arv forklarer lite av variasjonen, ettersom brunststyrke fra flere undersøkelser viser til dels svært lav arvbarhet.
En viktig miljøfaktor er lyset. Alle undersøkelser viser at stille og svake brunster er et større problem på vinterstid. Dette gjelder særlig kviger. Nyere undersøkelser viser at full belysning i fjøset i 12-15 timer er gunstig. Dette er viktig for dyras fysiologi og hormonproduksjon, men også svært viktig for den personen som skal se etter brunsttegn. God belysning er en forutsetning for å oppdage brunsttegnene.
Driftsformen har stor betydning. I løsdriftsfjøs viser dyra tydeligere brunsttegn. Dette har sammenheng med at det er lettere å oppdage kyr som rir på andre, men det har også sammenheng med at dyra får mer mosjon, som er gunstig i forhold til brunststyrke.
Fôring
Stille og svake brunster opptrer hyppig i forbindelse med at eggstokkfunksjonen kommer i gang etter kalving. Jo lengre tid fra kalving, jo tydeligere blir som regel brunstene. Dette er særlig uttalt hos høytytende kyr. Årsaken er at i de første tre månedene etter kalving vil kyr som mjølker mye tære på kroppsreservene. Dersom kyrne ikke får tilført nok energi i denne kritiske perioden vil det gå ut over brunsten.
I de alvorlige tilfellene kommer ikke eggstokkfunksjonen i gang før flere måneder etter kalving. I de tilfellene der det er moderat underfôring, kan dette føre til at eggstokkene fungerer, men at dyra viser svake brunsttegn eller ikke brunsttegn over hodet.
Det kan være vanskelig å løse problemer med stille og svake brunster. Det er avgjørende at fôringa er optimal helt fra perioden før kalving. Etter kalving er det viktig at dyra ikke går for mye ned i vekt.
Holdvurdering er et godt hjelpemiddel, og kyrne bør ikke tape mer enn ¾-1 holdpoeng de første tre måndene etter kalving. Det kan være nødvendig å kontrollere grovfôret med fôranalyser og også ta en tankmjølkprøve for undersøkelse av ureainnhold. Slik kan man kontrollere at fôringa fungerer som forventet.
Brunstkontroll
Brunstkontroll er det viktigste tiltaket når det gjelder å oppdage brunst. Det viser seg at det er nødvendig å utføre minst tre kontroller daglig for å oppdage de fleste av brunstene. Det er også viktig at en av kontrollene gjøres etter stelling om kvelden.
Dersom det er enkeltdyr som ikke har vist brunst to måneder etter kalving, kan det være aktuelt å få disse undersøkt og eventuelt behandlet for å framkalle brunst. Dersom problemet med brunstmangel nærmest er et besetningproblem bør man prøve å finne årsaken, og så rette opp denne. Kan det være fôringa generelt som ikke er optimal når det gjelder energi- og proteintilførsel? Kan det være for lange perioder av døgnet med svakt lys? Er det mulig å utføre hyppigere og grundigere brunstkontroller?
Det kan være lønnsomt å få veterinæren eller rådgiveren til å vurdere både fôrings- og miljømessige forhold i besetningen.
